BUNADENS HISTORIE

I det tidlige arbeidet med å skape nye ”bunader” brukte man flere kilder, bl.a. gamle, eksisterende drakter og billedmateriale slik som Johan F. L. Dreiers folkedraktakvareller og Johann Heinrich Senns kobberstikk av Dreiers arbeider fra starten av 1800-tallet. Draktene som ble laget, var imidlertid ofte ikke autentiske rekonstruksjoner, men ble gjerne forenklet. Samtidig begynte man et systematisk arbeid for å lage nye drakter, ofte nokså fritt basert på tradisjon. Mange lokale bunader ble laget etter samme mal, og med små variasjoner. Mange av draktene som i dag selges som bunader, er i stor grad konstruert på 1930- og 1940-tallet, eksempelvis ”Oslobunaden” fra 1947.

Det er folkedraktene som er forbildet for bunadene, og mange av dem gjenspeiler, i større eller mindre grad, felles europeiske klesmoter fra 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Folkedrakter fra Norge har derfor store likhetstrekk med folkedrakter fra land som Danmark, Sverige og Tyskland.

I 1947 ble det opprettet en offisiell institusjon for å veilede i spørsmål angående norske bunader – ”Landsnemnda for Bunadspørsmål” – nå kjent som Norsk institutt for bunad og folkedrakt.

I folkedraktforskning skiller man mellom bunad og folkedrakt. Folkedrakt er den lokale klesdrakt fra tidligere tider, med alle sine variasjoner og bruksmåter. Bunader brukes kun om festdrakter.

I tiden mellom 1930- og 1950-tallet ble det gradvis vanlig i noen miljøer å bruke bunad som klesdrakt ved feiring av høytidsdager – f.eks. på nasjonaldagen eller i bryllup. Rundt halvparten av kvinnene i Norge velger bunaden på 17. mai, og tendensen er klar: Mennene kommer etter! Bunader og folkedrakter er også sterkt tilknyttet folkedans og folkemusikk.